Dag 518 var prosjekt «Shoppestopp» plutselig over!

Et år med shoppestopp- og vel så det

Jeg har tidligere skrevet om “Et år med shoppestopp – hva jeg lærte” . Der forteller jeg blant annet om hvorfor jeg begynte med dette. Det handlet både om miljø og å få en tankevekker om hvor mye  klær jeg kjøper gjennom et år. Økonomi var ikke så viktig, siden jeg de siste 25 årene nesten utelukkende har kjøpt klær i bruktbutikker. De pengene jeg sparte var mer som en liten positiv gevinst.

Målet for shoppestoppet

Når jeg startet var 365 dager målet for mitt prosjekt. Det gikk trått i begynnelsen, men når året nærmet seg slutten følte meg ikke helt ferdig. Det førte til at jeg bestemte meg for å shoppestoppen mitt mot neste mål, som var 500 dager. Tilfeldigvis inntraff var den datoen den samme som bursdagen min, som ville gi meg dobbelt opp å feire.
Dagen kom, og jeg hadde klart enda en utfordring. Men ikke heller da følte jeg at jeg var klar for å begynne å bruke penger på klær. Så jeg utvidet shoppestoppet enda en gang. I første omgang tenkte at jeg skulle prøve meg på 600 dager, og etterhvert nærme meg i to år.

To fulle år med shoppestopp, det hadde virkelig vært en prestasjon! Etter 500 dager fortsatte dagene å gå, og jeg hadde egentlig ikke behov for noen ting. Å klare 100 dager til var ikke noe problem!

Klærne i skapet er bra nok

I løpet av hele prosjektet har jeg tenkt en del på hva jeg skulle velge som mitt første kjøp når jeg en gang var ferdig.  Olabukse var lenge en favoritt, og etter hvert fikk jeg lyst på nytt undertøy. Men hver gang jeg vurderte sterkt å kjøpe noe fant jeg til slutt ut at det jeg hadde var bra nok.

Jeg har gått gjennom noen sesonger, fra vinter til vår, sommer til høst og så begynte jeg på samme runde igjen. Når været ble varmere ryddet jeg vekk, gensere og andre tjukkere plagg, og fikk frem vår- og sommertøy. Og jeg så at klærne fungerte helt fint selv om de hadde noen år på nakken.

En brå slutt

Så en helt vanlig onsdag, på dag 518, stoppet alt brått opp. Uten at jeg egentlig tenkte over det.
Helt plutselig var det juni og full sommer, og stort behov av lettere skotøy.
Det som skulle være en kjapp tur innom Europris for å i all hast finne et par sandaler til yngste datteren min, endte opp med at shoppestoppet gikk i “vasken”.

Vi fant ingen sandaler, og lille villstyringen på 2 år og 8 måneder gikk alle andre veier enn dit vi skulle. Det finnes selvfølgelig altfor mye å se og ta på og jeg hadde mer enn nok med å få henne og meg riktig vei i butikken. På veien ut stoppet jeg ved et stativ med capser, og uten å tenke la jeg en i vogna. Det gikk helt automatisk, og den eneste tanken jeg hadde var at en caps ikke er et klesplagg. Jeg husker jeg tenkte at det er vel omtrent som solkrem, noe jeg trenger for å beskytte meg fra den sterke solen. Videre i butikken var det leker og alt mulig annet som fristet den minste i familien, og etterhvert klarte vi å betale og komme oss ut i varmen. Med capsen på hodet begynte jeg å reflektere over hva jeg egentlig hadde kjøpt.

Betydningen av en caps

En helt vanlig blå caps, fordi solen skinte.
Er en caps klær? Ja, når jeg fikk tenkt meg om bestemte jeg meg for at det er innenfor den kategorien. Under alle de 518 dagene jeg hadde shoppestopp kjøpte jeg ikke et eneste klesplagg, og heller ikke noen sko. Sko definerte jeg som klær, fordi jeg har det på kroppen. Og da må jeg selvfølgelig også anse en caps som et klesplagg.

518 dager- en lettelse

Sånn gikk det altså når shoppestoppet mitt fikk en brå slutt. Jeg følte meg faktisk litt forfjamset. Var det sånn det skulle slutte? Med kjøp av en caps?! Hvis enn hadde sagt det til meg når jeg begynte hadde jeg ledd. Her har jeg utfordret meg selv, pushet meg til å ikke kjøpe noe. Avstått fra nye olabukser selv om jeg hadde lyst. Og så lar jeg det stoppe på en caps! Det er jo nesten latterlig.

518 dager er en lang tid, og planen var å runde av på en mer passende måte. Som 600 dager, eller 2 år. Samtidig følte en del av meg lettelse for at det nå var over. Det var et selvpålagt eksperiment, som til tider har vært slitsomt. Noen ganger har jeg måtte argumentere hardt med meg selv for å ikke kjøpe noe. Og selv om jeg nå er ferdig med prosjektet har jeg ingen planer om å la bankkortet gå varmt og kjøpe alt jeg ser. For hva trenger jeg egentlig?

Ingenting har det vist seg. Ja, unntatt en caps…

Jeg har klart meg med de klærne jeg har, undertøy, vinterjakke, vårjakke, genser, sokker, sko. Og jeg tror jeg ville klare meg en god stund fremover også, hvis ikke en caps kom i veien 🙂
Shoppestopp er nullstilt. Hva skjer nå? Jeg vet ikke.

Shoppestopp har gitt meg en pause

Det føles godt å hatt en lang pause fra å shoppe klær. Det har gitt meg tid til å reflektere over hvorfor jeg kjøper ting og hva jeg kjøper. Det har vært en tid hvor jeg ikke har trengt å forholde meg til salg, tilbud, behov, ønsker eller lyster.

Jeg har stått på utsiden av kjøpepresset vi får av reklame og påvirkning i media. Etter en litt «kløende» start gikk det enkelt å ignorere annonser, butikk-vinduer, mailer med tilbud og andre måter vi pushes til å kjøpe mer enn vi trenger. Behovet ble mer eller mindre borte. Det var en del av livet som for en periode ikke var relevant for meg.

Hvordan det blir fremover vet jeg ikke.

Etter shoppestoppet

På en måte føles det dessverre ikke som jeg lært så mye, eller endret atferd. Jeg tror nok at jeg blir påvirket i omtrent samme grad som tidligere. Hvis jeg LAR meg bli påvirket. Det var nesten som om shoppestoppet skrudde av en knapp. Og at jeg etter hvert ble blind for all påvirkning. Men kanskje er knappen skrudd på igjen, nå som jeg ble ferdig med shoppestoppet.

Ubeviste kjøpsbeslutninger

Den raske avslutningen på prosjektet kom helt ubevisst. Og det er litt skremmende hvor enkelt det var for meg å, uten å tenke over det, legge en vare i vogna. Etter 518 dager uten å kjøpe klær. Det eneste som trengtes var:

• et behov
• et ønske
• en vare på riktig sted

Og det fikk meg å bryte et veddemål med meg selv.

Å angre eller ikke angre…

Angrer jeg? Jeg vet ikke. Det er deilig å være «tilbake» i den vanlige forbrukerverden. Nå kan jeg kjøpe hva jeg vil! Det føles litt som å få et smørgåsbord å velge mellom. Men samtidig er det inget som frister. Jeg har jo skapene fulle. Og hva vil et kjøp gi meg, mer enn flere ting?

De siste 518 dagene har vært fine, triste, glade, slitsomme, morsomme. Uten at det har blitt påvirket av om jeg har trøstet meg med å shoppe, feire noe gjennom å shoppe, stresse ned gjennom å shoppe. Jeg har gjort andre ting i stedet. For det er ikke det vi kjøper som gir oss minner for livet. Det er turer med familien, bursdager, grill-kvelder, klemmer og latter.

Alle de små tingene, som vi ofte tar for gitt. Og som ikke koster stort.